adr.:
Postboks 375
4250 Kopervik
GLIMT fra Kopervik i gammel og ny tid
Kopervik ca. 1965
Gamle urmaker Lars Jonassen var en stor skøyer. Han var liten av vekst, og
en dag kom han inn på butikken til kjøpmann S. B. Svendsen, som i
motsetning til Jonassen var en meget høy mann. «Kan eg få låna ein
tomkasse hos deg ?» spurte Jonassen. Jo, Svendsen fant frem en tomkasse,
som han leverte Jonassen over disken. Jonassen tok imot kassen, satte den
forsiktig ned på gulvet, steg oppå den, og sa, «Det va berre det S. B., at eg
ville snakka litt med deg.»
Samme Jonassen hadde hest og kjerre som han kjørte varer med fra
dampskipskaien til butikkene omkring i byen. En dag han kjørte innover
hovedgaten traff han statsråd Vinje, som var på besøk hos sin datter her.
Vinje var, som kjent, med i 7. juni regjeringen 1905, men var da gått av
og var ansatt som tollkasserer i Drammen. Vinje kjente Jonassen meget
godt fra sin tid som skolebestyrer i Kopervik. Når de møttes sa Jonassen:
« Nei jasså, Vinje farr, e du dotten av taburetten nå og kommen blandt
toldere og syndere»
Gamle Jakob Johnsen bodde, etter at han sluttet med forretningen i Kopervik
på Østrem. Hver formiddag tok han seg en tur til byen for å gjøre innkjøp.
Som kjent har det alltid vært slik her i Kopervik at broen har vært samlings-
plass for folk som ser utover havnen og prater om vær og vind. Jeg møtte
Johnsen en formiddag han var på sin vanlige bytur. «Vett du ka folk på
brunå seie når eg går forbi ?» Nei det kunne jeg ikke svare på. « Jo di seie,
ka leve Jakob Johnsen av ? Og når eg e dø seie di, ka dø Jakob Johnsen av ?»
Kopervik ca 1955
Vi hadde på middelskolen en lærer som het Rosbach. Han var meget nærsynt.
En dag han syklet innover hovedgaten var han så uheldig å kjøre på Gunvald
Hop, med den følge at Hop falt overende i gaten. «Unnskyld». sa Rosbach,
«jeg fant ikke bjellen «. «Nei, men revå mi fant du, « sa Hop.
I smiå te Jørgen smed va der alltid møkje skøi.
En dag kom en mann inn i smiå og fortalte at han hadde fanget en usedvanlig
stor ål. Men Jørgen ble ikke imponert. «Hjemme i Kvinesdal», sa han «fanget vi engang en ål. Den var så stor at vi drog den to ganger rundt løa og enda lå
den med halen i vannet.»
De hadde meget å gjøre i smiå den gang, så det var ikke alltid de kunne levere
arbeidet ferdig den dagen de hadde lovet. En dag kom en vestbygder inn for
å hente ett kjerrehjul han hadde levert inn for reparasjon. Mannen ble synlig
skuffet over at det ikke var ferdig, men Emanuel sa at han kunne komme
igjen på mandag. « Kan eg stola på det då», sa mannen. «Stol vekk», sa
Emanuel.
Under krigen kom en tysk soldat inn i smiå. Tyskeren kunne litt norsk. Under
samtalen spurte Selmer hva mannen var av fag. « Jeg er slakter», sa tyskeren.
«Eg meine ikkje nå», sa Selmer. «Eg meine i det sivile liv».
Ole Engel Hansen som bodde inne ved broen, var en stillfarende, koselig mann.
En dag han satt i båten sin og ordnet garna, rodde en annen fisker forbi, og i
forbifarten rope han over til Ole Engel at han hadde fått en god fangst i dag.
«Ka har du fått da ?», spurte Ole Engel. «Eg har fått ei longa på to alner»,
sa den andre. « Eg va kje så uheldig eg helle», sa Ole Engel. « Ka har du
fått da», ville den andre gjerne vite. «Eg har fått ei fjoslykt med lys i «. sa
Ole Engel. --- Den andre ble støtt og sa: «Du trur vel ikkje eg lyge»? «Nei,»
sa Ole Engel, «det trur eg ikkje. Men vil du slå av ei alen på longå di, så
ska eg slukka lyset på fjoslyktå mi «
Kopervik ca 1955
Distriktslæge Paus kom en dag inn til fiskebryggen ved broen for å kjøpe
makrell. « Hva koster makrellen,» spurte Paus en av fiskerne. «Tjue øre
samsale, tredve når det vele», svarte fiskeren på sin dialekt. «Hva sier De?»
sa Paus. Og så kom leksen igjen:»Tjue øre samsale, tredve når det vele.»
«La meg få 5 stykker,» sa Paus, han forstod ikke ett kvekk, hverken av
samsale eller vele.
En Kopervikmann følte seg ikke riktig bra og gikk til dr. Kongsmark, som hadde
kontor i Melkevikshuset på torget. Kongsmark som var dansk satte stetoskopet
på brystet på mannen og ba ham puste dypt inn og ut. «Synk», sa Kongsmark.
Mannen misforstod og stemte i med « Når fjordene blåner ---»
Gamle Snarheim, som i mange , mange år var altmuligmann hos L. O.
Melkevig, var svært kry av ungane sine. « Mine barn er de flinkeste på hele
skolen « sa han. «De får 5 og 6, mens andre må nøie seg med 1 og 2 «
Adolph S. Iversen kom en dag inn på butikken til bakermester Carl Lundberg.
«Du Lundberg», sa Iversen, «eg kjupte ett julabrø av deg og der fandt eg
ei rosina. Ska eg beholle na, elle vil du ha na tebakers». Uten å se opp fra det
han holdt på med, sa Lundberg: «Bare behold na du Iversen farr, bare
behold na.»
Snekkerarbeidet på folkeskolens nybygg ble utlyst på anbud. Knud Gismervik
fikk arbeidet. Nils Wagstad, som dengang drev trelasthandel her, og som
dessuten var utdannet arkitekt, følte seg fornærmet over at han ble forbigått
og skreiv i «Karmøens Tidende» om det. Gismervik svarte med følgende vers:
« Med nogen måneders kurs på en skole
man lærer nok på sig selv å stole,
men byggekunsten man lærer bedre
ved i nogen år å praktisere.»